'Hvordan går det?'
Dette spørsmålet er vel det som har blitt stilt flest ganger den siste uken. Erlig talt så vet jeg ikke hva jeg skal svare lengre. De første dagene var det så enkelt som 'helt jævelig'. Jeg prøver så godt jeg kan å ha tankene andre steder, og det funker greit; så lenge jeg ikke er alene. Til folka som treffer meg daglig; prøv å ikke bring opp temaet fjes til fjes. Har vel innsett at jeg bare må komme over det, er ikke vits å sitte å håpe. Har ingen planer om å gjøre ting verre for meg selv akkurat. Tungt å vite at jeg har det så vanskelig, og det virker som om visse andre tar veldig lett på det og egentlig ikke bryr seg. Blir dumt å skrive dette på bloggen, så skal ikke gå spesielt mer inn på det. Føler at hver gang jeg har noe godt i livet, noe å smile for, så blir det ødelagt. Ellers vil jeg bare takke alle som har stilt opp for meg! Det har vært vanskelig å svare på mailene deres, men jeg har gjort så godt jeg kan. Er veldig takknemlig for respons fra folk her i byen og, folk jeg ikke trodde kunne brydd seg mindre om meg har vist at de bryr seg. Jeg vet at jeg kommer over det. Herregud, jeg er bare 16 år. Oppfører meg som om alt kommer til å ende nå. Det er bare hardt å se det på den måten etter å ha fått litt av en knyttneve i trynet. Det eneste jeg virkelig får kjenne på kroppen er søvnproblemene, noe jeg håper går over raskt. Merker godt hvor mye det ødelegger. Føler jeg sitter å skriker etter oppmerksomhet. Jeg ville vel vanligvis ha skrevet noe som at jeg føler at enkelte av dere mener på at jeg skriker etter oppmerksomhet. Ikke denne ganga.
Det går ikke bra med meg, men fint. Har et god gjeng med herlige mennesker rundt meg som får meg på andre tanker. Hadde en koselig kveld med Jenny i går, har ikke ledd så mye på lenge. Takk vennen :)
Det går ikke an å kommentere på dette innlegget.
